Av og til vokser alt over hode på meg.
Hver vinter jobber vi med rolige prosjekter. Vi koker syltetøy, lager nye planer, bestiller nytt utstyr, frø og planter. Det er lett å planlegge. Det er vanskelig å realisere. Å realisere er veldig viktig for meg. Jeg vet at alle planer ikke trenger å realiseres. Men hvis det blir for mye planer, og for lite resultater, blir jeg bare trist.
foto: Heidi Løland-Andersen
I vår starta vi nettbutikk og anla større grønnsakshage, Vippsebu ble etablert og vi bygde opp varelageret. Dagen var lange og mye tid ble brukt i åkeren. Så kom juli. Egentlig en av de fineste månedene. Men jeg følte at alt vokste meg over hodet. Jeg fikk ikke vedlikeholdt grønnsakshagen som jeg ville. Kjøp og salg, Bondens Marked, Reko-ring, Vippsebu, hente kylllinger, levere varer, poste på Facebook, tok all tida mi. Eller rettere sagt; det tok overskuddet mitt. Så jeg orka ikke å jobbe i kjøkkenhagen så mye som jeg burde. Å miste overskuddet er å miste gleden. Det kan være tung. Jeg var rett og slett trist, og hadde liten arbeidsglede.
Vi hadde flere håndtverker-prosjekter på gården i sommer. Ett av dem var å legge solcellepaneler på taket vårt. I den forbindelse skulle det komme ei dame å intervjue meg, for å lage en reklame for Solstrøm-avtalen til Los.
Sola skinte, og Heidi som hun het, tok litt bilder av huset vårt og solcellene. Vi snakka og hadde god kjemi. Hun var journalist og jobba freelance. Akkurat som meg, måtte hun også skape sine egne oppgaver, dag for dag.
Vi satt på verandaen snakka om hvorfor jeg ville ha solcellepaneler og Solstrøm fra Los.
Da vi var ferdige, spurte ho: «kan jeg inn å se åssen dere har det? Jeg skriver interiørsaker for Agderposten, skjønner du, og er over gjennomsnittet interessert i åssen folk har det.»
Ok? Tankene mine gikk på høygir…Jeg hadde ikke planlagt besøk…huset så ut som en dass…skittent og fælt. Men på den andre sida; hun måtte ha en ide om hva hun forventa seg, og hvis jeg ikke så ja til dette, så ville det være feigt. Jeg sa ja. Jeg kjente jeg begynte å le inni meg. Jeg, som er kjent som familiens rotekopp…med søstrene mine kommer ikke i interiørblad, nei!
Hun gikk inn og så seg rundt, ingen rynking på nesa(noe jeg er veldig sensitiv for og kan merke selv om folk ikke faktisk rynker på nesa…). Hun spurte om det var greit at hun kom å lagde en interiør-artikkel fra huset vårt. Jeg sa ja og avtalen var i boks.
Så da var det bare å sette i gang, gjøre huset presentabelt og pent. «At du gidder å si ja til sånt!», sa Geir. «God reklame», svarte jeg. «Dessuten er det et spark bak til å få gjort reint.»
Dagen opprant. Vi startet i hagen. Jeg hadde kjole på meg, Heidi mente det passa fint i en interiør-artikkel. 
Foto: Heidi Løland-Andersen
Idéen bak min type estetikk er «man tager hva man haver». Kombinasjonen av å «ikke være interessert i husarbeid», være en lav-inntektsfamilie, og ha en låve med «skrot», og en tydelig interesse for planter, setter sitt preg på interiøret. Jeg kan heller ikke si at jeg finner noe vakkert i moderne, glatte flater. Komposisjon og teksturer har jeg nok jobba med ubevisst, siden før jeg ble blomsterdekoratør.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Storlomen på hylla har sett sine bedre dager. Den blir alltid angrepet av kattunger, når vi har det, og den kunne trenge en skikkelig rens. Men jeg liker utrykket dens, og den gir meg assosiasjoner i retning vitenskap, støv og antikvariater.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Sofaen er av merket Natuzzi, og den kjøpte vi brukt for 15 år siden. Den var dyr selv om den var til halv pris, men jeg visste når jeg så den at den sofaen kan vi ha resten av livet. Den er stoppet med dun, faktisk. Alle dyrene våre få lov til å oppholde seg i den, fordi vi ikke orker og gå å passe på dem hele tida. Og så har jo skinn den egenskapen at den kan blåses rein for dyrehår, det er en metode jeg praktiserer.
Den gamle bestillingsblokka fra den tida pappa og mamma dreiv Tappen på Birkeland, kan godt bli en del av et stilleben.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Vi måtte servere litt mat når vi fikk besøk av journalist.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Bokhyllene er hjemmesnekra og de skal min eks-mann ha æren for!
Foto: Heidi Løland-Andersen
Wedgewood-servicet fikk jeg(strengt tatt vi…) til mitt første ekteskap. Jeg har ikke brukt penger på å suplere, men vi er fremdeles veldig fornøyde med det, og ingenting er gått i stykker. Jeg tror det er gått ut av produksjon, for som vanlig finner jeg meg noe som ikke blir bestselgere.
Vi fikk ny, fin terrasse i sommer.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Den setter alle pris på.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Jeg bruker tomme kabeltrommer som billige bord på terrassen.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Trappegangen og resten av huset, bærer preg av å være et hvilehjem for gamle planter.
Foto: Heidi Løland-Andersen
Ledige stunder brukes i drivhuset, men normalt ikke i finkjole!
Foto: Heidi Løland-Andersen
Fra det punktet der alt hadde vært veldig tungt og gledesløst, til på øyeblikket snu totalt i humøret. Det var fantastisk! Jeg gikk å lo, fordi jeg syns det var så komisk at hun ville skrive om hjemmet vårt. Vi som alltid har hatt det veldig rotete og ikke akkurat glansa. Jeg holdt det som en hemmelighet overfor familien, sånn at jeg bare kunne slå i bordet med den fine artikkelen når den var på plass i avisa. Da kom de til å bli overraska. Og det gjorde de! Dagen artikkelen kom i avisa, rant det inn med godord.
Og Heidi skreiv så fint. Kongekommentaren kom fra mamma etter at hun leste artikkelen: «Jeg føler jeg forstår deg bedre nå!»
Så tusen takk, Heidi! Jeg tror sannelig du klarte å tenne den kreative gnisten min igjen.
Innlegget er skrevet av Gunn Elisabeth Slettene.
Artikkelen er dessverre ikke lenger tilgjengelig på nett, men her har jeg tatt bilder av den:
