Mange har fått med seg at låven vår brant ned natt til søndag. I låven sov det 170 høner og 5 kalkuner. De hadde åpne luker, sånn at de kunne hoppe ut hver morgen når det ble lyst. 160 av hønene og alle kalkunene klarte ikke å orientere seg ut når brannen oppsto, og omkom i brannen. En ufattelig dyretragedie, og en stor påkjenning for oss som kjente dyrene. Veldig mange har uttrykt sin sympati, det setter vi umåtelig pris på. Mange lurer sikkert på hva som har skjedd?
En låve bærer på mange minner, det merker vi nå.
Når vi startet med høns i 2007, bygde vi om det gamle kufjøset, grisehuset og skålen som mommo og bestefar hadde brukt. Skålen(fjøsgangen) hadde bare jordgulv, der måtte vi legge betong. Geir la ned en stor innsats i snekring av rom og interiør. Han tegna og lagde verpekasser selv. Høsten 2007 fikk vi godkjenning for økologisk eggproduksjon, og det flytta inn 200 verpehøner. Ikke lenge etter utvidet vi til 400 høner, omtrent maksimum av det vi hadde plass til i låven. På denne tiden leverte jeg egg hjem til folk på døra, på butikker rundt om i Agder, på Quality Hotel Sørlandsparken, Avigo Grønnmat og vi solgte eggene på Bondens Marked. I tillegg jobbet jeg som lærer på Herefoss skole.
I andre etasje, oppe på sjølve låven, hadde bestefar snekkerverkstedet sitt, fram til han døde i 1974. Her var det vedovn og pipe ut, og mange av våre gamle møbler på gården ble lagd her. Den gamle Singer skomaker-symaskinen sto der som et minne om den tida da folk på Herefoss gikk ut til Slettene for å ta mål til nye sko. Lilly Aamlid fortalte meg at hun som jentunge alltid syns det var gjildt å ut på Slettene for å tegne føttene sine til nye sko. Etter noen uker var de ferdige og de måtte ut å hente.
Bestefar var ungkar ganske lenge. I den tida kunne jo ikke mannfolka stelle seg sjøl. Sjøl om han var av små kår, fikk han ei tjenestejente til å stelle for seg. Det sømma seg ikke at ho budde i huset, så ho budde i snekkerverkstedet på låven. Bestefar hadde kjærest i byen, som han seinere skulle gifte seg med. Likevel klarte han å gjøre tjenestejenta gravid, og ho blei mor til vår kjære onkel Kåre, mammas halvbror.
Låven har vært brukt til å finne skatter; der kan man gå å leite, finne kasser, esker og kister, full av gammelt skrot, som også kan være skatter. Nå er det borte.
Midt på natt til søndag ligger vi og sover. Jeg våkner av at telefonen ringer. Jeg er er redd det har skjedd noe med sønnen vår på 18 år som er ute å kjører, og skvetter opp av senga. Det er leieboeren vår i telefonen…Låven brenner!!!
Jeg ser ut av vinduet og ser et oransje lys, og ringer direkte til 113(jeg huska bare dette nummeret, og de satte over uten at det tok et sekund ekstra). Geir fyker ut. Jeg klarer ikke å ut med en gang, men går hen til vinduet der jeg ser ut på låven. Den står i full fyr, hele låven brenner. Jeg står og samler meg til å gå ut, og ser samtidig at noen høner flyr ut av låven og ut på jordet og forsvinner i mørket. Det fyker mange tanker gjennom hodet i rasende fart, alt fra bilder av lidende dyr, forsikring, og hva folk vil tenke…jeg puster tungt og stønner.
Brann i låve på Herefoss, Slettene Hage – YouTube
Brannbiler, ambulanse og politifolk ankommer, ca 30 minutter etter vi ringte.
Det blir fort klart at brannfolka vil la det brenne ned, og konsentrerer vanninga rundt låven og på riksveien, så ikke brannen skal spre seg. En politimann kommer bort og sier hei, og spør hvem jeg er. Jeg sier navnet mitt og at vi eier stedet. Han uttrykker sin medfølelse. Han spør om hva som er i låven, hvor mange dyr, ting, gass, kjemikalier osv. Jeg informerer så godt jeg kan.
Etter et par timer, mens brannmenn fremdeles jobber med brannen, går vi å legger oss i mørklagt hus. Strømledningen til huset gikk via låven, og er brent opp.
Etter noen timer står vi opp, uten å ha sovet noe særlig. Strømmen er tilbake, og det er satt opp politisperringer rundt branntomta. Vi tusler ut etterhvert, og det kommer en politipatrulje med to politier.
Geir og jeg avhøres hver for oss. De forhører oss om skyld eller uaktsomhet, og vi erklærer oss begge som uskyldige, og at vi ikke har begått noen uaktsomme handlinger. Politiet er veldig flinke, forståelsesfulle og høflige. De ringer fra forsikringsselskapet, og uttrykker sin sympati og sier at de tar hånd om prosedyrene videre.
Mandag reiser Geir på jobb og blir borte til torsdag. Jeg må ta hand om gjenværende dyr, og ta hånd om media.
NRK Sørlandet kommer og filmer og intervjuer. De sier at en av deres viktigste oppgaver er å formidle håp og optimisme, så da passer det fint å fokusere saken rundt de overlevende dyrene. Seinere på dagen må jeg til Sørlandssenteret for å fylle på med varer til standen vår der. Jeg snakker med Geir på telefonen. Vi er heilt utslitte og «kjørte i haue» begge to.
I går fikk jeg telefon fra politiet. De gir beskjed om at de har frigitt branntomta og at de ikke vil etterforske saken da de anser det som umulig å finne en brannårsak.
Det er der saken står nå. Vi vet ikke hva som har skjedd. Derfor vil vi heller ikke spekulere i hva som er årsaken. Forsikringsselskapet Eika har erklært en skjønnsvurdering. Vi har utnevnt en takstmann og forsikringsselskapet Eika har utnevnt en, og de kommer i løpet av uka for å se på branntomta.
Låven var fullverdiforsikra, men ikke tap av inntekt. Min svoger og Geirs bror, Rune Heggland, starta en Spleis-aksjon for oss, det setter vi veldig pris på.
Vi opplever veldig mye støtte og får mange tilbud om hjelpende hender og omsorg.
TAKK TIL ALLE FOR STØTTEN, DET BETYR SÅ MYE FOR OSS.
Innlegget er skrevet av Gunn Elisabeth Slettene
